Lykke?

En flyktig og ubestemmelig følelse... Kortvarig og skjør.. Men hvor kommer den fra? Hva skaper følelsen av LYKKE?

Jeg har fundert på en del på dette i det siste...

Selvfølgelig er følelsen av lykke veldig individuell, da veldig mye kommer av hva slags person man er.

En kapitalist vil jo føle en type lykke over rikdom, en materialist vil føle en annen type lykke ved shopping o.l.

Men det er den grunnleggende lykken... Den som ikke kommer av penger eller ting, den som styres av... hva da? Hjertet? Underbevisstheten?

Ja... jeg tror det er det mest riktige - lykken som styres av underbevisstheten. Denne lille følelsen som ligger som en varm klump i magen og/eller hjertet... En liten sitring i kroppen, som man egentlig ikke kan beskrive eller forklare...

Som nevt, har jeg fundert over denne følelsen i det siste... fordi jeg har kjent den... ofte... og det har selvfølgelig fanget min oppmerksomhet... hvorfor dukker følelsen opp?

Jeg er en vanlig jente med samboer, barn, jobb, huslån, billån, nok av utgifter, drømmer som aldri har blitt noe av, fantasier man vet aldri kommer til å bli noe av og bekymringer i alle retninger. Jeg har mine demoner som lurer i skyggene, en bagasje jeg gjerne skulle lagt fra meg flere steder på veien osv. Kort sagt helt vanlig, intet spesielt og ingen markant grunn til å føle overveldende lykke. Da har jeg heller flere punkter i mitt liv som skaper mer bekymring enn lykke, men alikevel blir jeg overfalt av denne følelsen...

Svaret kom til meg i dag... Ekte lykke (for meg) skapes av trygghet og takknemlighet!

De to er egentlig 2 sider av samme sak, da disse skapes av hverandre...

Jeg overveldes av lykke over å ha hus, ikke fordi jeg -har hus- i seg selv, men fordi jeg er takknemlig for å ha muligheten til å gi min familie et HJEM!
Jeg overveldes lykke når jeg ser min datter sette seg på sykkelen sin og sykle til sine venner fordi jeg er takknemlig på og takknemlig for at hun KAN, at hun er trygg og at hun er glad og trives.

Jeg overveldes av lykke fordi jeg og min samboer kan gå oss en tur i finværet og nyte naturen rundt oss fordi jeg er takknemlig for å ha muligheten, takknemlig for at min datter har sine venner og at vi derfor har denne timen for oss selv og trygg fordi jeg vet at vi alle sammen vi samles til kvelden og være fornøyde over dagen og mulighetene vi har.

Javel, så bekymrer jeg meg for alle regningene som tidvis dukker opp i innboksen min, alle trusler og renteøkninger i alle retninger, bekymringer rundt alt uforutsett, økonomi er en sterk fellesnevner der, og min datter og hennes trygghet og framtid, for meg og min samboer i et ustabilt samfunn, jobb, bil osv osv osv...

Men jeg er alikevel lykkelig fordi jeg har fått MULIGHETEN til å selv skape trygghet,

 og dermed

videreføre muligheten til å oppleve LYKKE!

Derfor er jeg takknemlig, og derfor føler jeg lykke.................

Det var det året det var så bratt....

Akkurat i dag, når jeg ser tilbake de siste 8 mnd, året 2011, så lurer jeg på hvordan ting kommer til å se ut når vi kommer til jul og 2012.

Det er kanskje litt tidlig å begynne å oppsummere året allerede, men jeg føler alikevel at det er viktig for min egen del... Men nei, jeg skal ikke legge ut om dette her... Men jeg gjør mine refleksjoner, og disse vekker en del tanker. For alt har blitt snudd på hodet i år.
Og for første gang på... like ever... føler jeg at jeg faktisk har grep om mitt eget liv. Jeg tar mine egne valg og det er jeg som styrer. Det var jaggu på tide gitt!
Er på tide å bli voksen når man har passert 30.

Men jeg ser også på familien min... Hvor mye den har forandret seg dette året. Og hvor svikefull den kan være, blodsbånd og alt det der, bullshit! Jeg har sjelden blitt så skuffa som jeg har blitt i år. Eller rettere sagt, det er lenge siden jeg har blitt så skuffa... Heldigvis... Og jeg håper det var siste gang på lenge, ellers er det ikke mange igjen.... Men jeg tror ikke det skjer, for jeg sitter igjen med kjernen.

Og i år fikk jeg jo mitt eget hjem! Endelig et sted der jeg og min familie er HJEMME! Og det er en fantastisk følelse! I utrolig barnevennlige omgivelser, rolig og med stooor hage!
Skikklig på landet! Elsker det!
Vi har jo til og med endt opp med å bli skikkelig spreke :p Vi går støtt og stadig turer og koser oss.
Jentungen er jo ute og leker med venner, så da går vi tur. På utrafikkerte grusveier, langs jorder og åkre, spredte gårder og masse skog... Og UTEN bysus! Fantastisk!
Anbefales!

Men så var det "baksiden" av å flytte ut av byen da... Reisevei!
Jeg har 3 mil til jobben. Hver vei... Hver dag... Og midt i rushtrafikken tar det lang tid å komme seg fra A til B.
Det tar omtrent 1 time... Hver vei... Noen ganger enda lenger.... Og jeg syns ikke det er morsomt!
Jeg har rett og slett dårlig samvittighet ovenfor dattera mi, da hennes dag også blir unødvendig lang pga dette.

Så derfor har jeg bestemt meg, jeg skal bytte jobb! Jeg vil jobbe i mitt nye nærområde!
Og jeg har ikke bare bestemt meg, jeg har søkt jobber også!

Så nå er jeg spent... For allerede i morgen skal jeg på intervju! Og får jeg den jobben, så får jeg endelig også brukt utdannelsen min! Og det er bare an av fordelene, ved siden av at jobben ligger 2 km hjemmefra, dattera mi kan slutte på sfo om morgenen, og jeg kan være hjemme 1 time tidligere enn i dag!

Men først har jeg litt planlegging å gjøre... Min kjære har bursdag i dag, og da blir det feiring i dag, en mini feiring, men til helgen blir det fullt opplegg! Med familiebursdag på dagen, og "barnebursdag" på kvelden!
Artig å se det der, hvordan rekkefølgen på bursdagene endrer seg med alderen, før hadde man jo barnebursdagen på dagen og familien på kvelden... Men det er nok ikke så rart alikevel :)

Gratulerer med dagen, kjære!

To see or not to see...

That's the question... I shit you not! (som vi sa i "gamle dager")

Det høres kanskje flåsete ut, men det er dessverre sant... De siste årene har jeg vært igjennom flere operasjoner for å beholde synet, jeg går på medisiner daglig i håp om å vinne kampen, men en gang i blant vipper pinnen litt i feil retning.

Med betennelser, div "fugler" og masse medisiner som dessverre ikke er bivirkningsfrie, hender det fra tid til anna at pulsen stiger litt og kampen tilspisser seg.
Som rundt jul for 2 år siden, hvor trykket i venstre øye steg så voldsomt at det var stor fare for at synsnerva ville bli ødelagt. Og går den, går synet... A point of no return! *hetta*

Siden medisin mot betennelse kan påvirke trykket, og betennelsen var så og si usynlig, ble den medisinen kuttet ned til et minimum og nye medisiner mot trykket ble satt inn. Null nytte... Etter 1 mnd med bytte av alt innen medisiner for dette, måtte vi innse at det var kun 1 løsning igjen  - operasjon eller bli blind!
Og siden det plutselig ble litt hast, måtte jeg godta at dette ble gjort kun med lokalbedøvelsen. Jadda, våken øyeoperasjon.... Jeg har sprøyteskrekk, og å få den i øyet er VERRE enn noe anna jeg noen gang har vært borti (been there, done that, promised my self not to go there again!!!), og nå skulle jeg i tillegg opereres... Nevnte jeg at jeg skulle være våken? Og at lokalbedøvelse settes med sprøyte?
Jeg var så stressa at valiumen jeg fikk for å roe meg, ikke kicka inn før jeg var på vei hjem etter operasjonen... litt vel seint kanskje?

De neste ukene der bestod hovedsaklig av vondt, røde trekanter og et uklart syn, før ting endelig begynte å bedre seg... Trykket gikk ned til normalen og alt ble fint og flott... Nesten....

6 mnd seinere måtte jeg inn på nytt og bytte linsa på samme øye pga kraftige arrdannelsen på denne, og dette var iferd med å ta livet av synet mitt på nytt... Men denne gangen var det "ufarlig", siden det "bare" var å bytte linsa... Dette påvirka ikke synsnerva, det store, skumle spøkelset som styrer hele greia!

Så skjedde det "morsomme"... Trykket på høyre øye begynte å stige!
På med medisiner der også... Men jeg tok det med ro... Dette begynte jeg å bli vant til... Og en dråpe med laveste styrke, kunne jeg leve med... (hadde egentlig ikke noe valg, men det var hvertfall ikke farlig... trykket var "lavt-høyt" hvis du skjønner hva jeg mener). Og alt har sett fint og flott ut en periode nå...

Men så kom det... Time hos øyenlegen i går, og jeg har egentlig følt det på meg, hatt mistanke, for jeg satt i stolen med haka på monstermaskinen med en puls i 500 - minst!!
Først sjekke synet.... - Hmmmm... jaja, det opererte øyet er hvertfall bra.
Så sjekke betennelse... - Flott! Ser så og si ingen aktivitet i det hele tatt, i noen av øynene!
Og til slutt trykket... - .......... Er det ikke det ene, så er det det andre.... Faen! Trykket ligger på 35.

Og for den (de aller fleste kanskje) som ikke skjønner den der, så skal jeg forklare;

Trykket på øyet reguleres av væskebalansen. Øyet er jo som kjent en geleklump, og for mye væske, som regel et resultat av for stod væskeproduksjon og/eller for dårlig drenering i øyet, resulterer i høyt trykk.
Normalt trykk på øyet skal optimalt sett ligge mellom 10 og 22. Trykk over 22 gjør at det blir skadelig press på synsnerven og denne kan begynne å ta skade, redusere synet og til slutt kan nervefibrene bli så skadet at man mister synet totalt.
Sykdommen kalles også Grønn Stær (derav hentydningen min til "fugler")

Så... Da sitter jeg her... Nye medisiner, reduksjon av medisiner som kan øke trykket og den dårlig magefølelse som gir et ubehagelig flashback til februar 2010.
For jeg merker trykket... Og det skal man ikke... Ikke med mindre det er for høyt... Og det burde det ikke være dersom den nye medisinen hadde fungert...

Jeg vet egentlig hva som kommer... Får se hva som kommer fram ved neste legetime, på tirsdag, hvor jeg illevarslende nok også skal snakke med kirurgen...

Jaja... Jeg er i det minste blitt lovt full narkose nå da... Og masse rød trekanter...