Etter mange år med irrasjonell tankegang og reaksjonsmønster, frykt for det mest idiotiske og en ubevisst tilbaketrukkenhet fra "den skumle omverdnen", har jeg selvfølgelig oppnådd en fantastisk dårlig selvfølelse og et håpløst selvbilde.
Jeg har jo fått høre gang på gang at jeg ikke er normal, jeg har blitt fortalt at det er min egen feil og mitt eget ansvar at ting har blitt som de har blitt. Herlig! Det var akkurat det jeg trang å høre!
Jeg har også følt meg som en komplett DUST i sammen med familie og slekt, som man dessverre sjelden har møtt opp igjennom, annet enn i spesielle anledninger, jul/store bursdager/treff osv. Kanskje 2 ganger i året. (grunnen er avstand) Jeg har iallefall en følelse av å føle meg utenfor, mindre vellykka, mindre etablert osv.
"Alle andre" har fått til så mye mer enn meg. Og selvfølgelig er de yngre enn meg, hva ellers!?!
Men... Her om dagen opplevde jeg noe rart, som egentlig satte alt på hodet.
Nok en familiegathering... Dessverre en mindre koselig en, men dog, vi var samlet!
Og så sitter jeg tilfeldigvis, under maten, og prater med min 6 år yngre kusine og hennes mann, et par jeg var veldig misunnelig på siste vi møttes, ca 2 år siden tror jeg, og blir veldig overrasket over hvor LIKE vi er.
Vi har knapt nok møttes igjennom vår oppvekst, siden hun og familien driver gård ganske langt unna, men alikevel ser jeg at vi har veldig mange fellestrekk. Vi er ikke akkurat like utseendemessig, men som person, reaksjonsmønstre, hva vi liker og mener, til og med mannfolka våre er relativit like!!!
Jeg nevner dette for mamma, og hun bekrefter det. Hun og tante (de er søstre) har mange ganger snakket om hvor like jeg og min kusine er. På mange plan... Altfor mange, fikk jeg vite.
For vi sliter, begge to, med omtrent akkurat det samme!
Med angst, utrygghet, mennesker, indre ustabilitet og en god porsjon irrasjonalitet.
Men hun sliter til og med verre enn MEG!
Og da tenker jeg, dette er ei jente jeg følte meg som en idiot sammen med sist. Ei jeg følte var så mye bedre enn meg, men som det viser seg at føler det på akkurat samme måte. (kanskje dette gjelder veldig mange andre mennesker jeg omgåes også, men det er en annen sak....)
Og selvfølgelig lurer jeg.
Vi er familie, men er oppvokst uten hverandre, i helt forskjellige miljø og opplevd vidt forskjellige ting, men samtidig sliter vi med det samme og er veldig like.
Hvorfor?
Er det noe som ligger i familien?
Et resultat av typiske reaksjonsmønstre hos oss?
Eller er det bare rett og slett menneskelige faktorer, som i vår tid, hvor "alle" skal være perfekte, veletablerte og vellykkede, at dette da legger et såpass stort press på oss, at det i lengden blir vanskelig å holde seg på bena?!
En ting er hvertfall sikkert, jeg følte meg automatisk mye bedre og tryggere på meg selv.
Ikke fordi jeg fikk vite at andre, som jeg var misunnelig på, hadde større problemer enn meg selv, så slem er jeg ikke, men fordi jeg følte at alt faktisk ikke var min skyld alikevel!
Det er noe rundt oss, som trigger noe i oss, som igjen skaper visse reaksjonsmønstre, både naturlige og irrasjonelle.
Jeg sier ikke at det ikke er mitt ansvar å prøve å bearbeide det og vinne, men at det faktisk blir lettere å gå den veien når man slipper skyldfølelsen! Og når jeg ser at andre jeg føler meg "truet av", kanskje føler seg truet av meg også, da føles det faktisk mer "naturlig"! Det er menneskelig og vi er like!
Og dette er utrolig befriende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar