Skrekkblandet fryd!

Å himmel... Dagen i går var et rush uten like. Aldri opplevd maken, og det gikk både opp og ned til nye høyder og plasser jeg aldri har visst eksisterte... Jeg trippa og lo og var i fyr og flamme det ene minuttet, og gråt mine modige tårer i neste minutt. Jeg var overhappy og gira i neste sekund, før jeg plutselig fikk nærmest hetta når det gikk inn hva som ventet meg...

Vi har kjøpt oss hus!

Det er noe av det mest nervepirrende jeg har vært borti i mitt liv.
Vi har den siste måneden, etter at vi fikk godkjent lån, lett høyt og lavt for å finne huset som passet OSS.
Både størrelse, område, tomt, avstand til skole og ikke minst, et hus med potensiale (og som ikke falt fra hverandre... for fy pokker å mye rart som finnes der ute...)
Og vi har funnet mye... Mye nesten og noe "ja", og man har regnet, planlagt, sjekket avstander til alt mulig og rett og slett blitt veldig sliten... Og så har det vært budrunder, som man har noen ganger har tapt før de har begynt (andre har lagt inn bud som har vært så nære "taket" vårt, at det derfor har vært poengløst å bli med), andre ganger har man vært med i rundene for fullt og endt opp med å velge feil taktikk og derfor tape.

For det fant vi ut etter forrige gang... Å lese budene som kom inn og deretter være litt aggressiv og velge taktisk.
Og hvem var det som måtte i ilden og ha is i magen?
Jo, selvfølgelig var det meg! Det var meg sist gang også... Det skal ikke bli meg neste gang, men det er heldigvis lenge til.

Men det føltes helt vilt. Kommer nok ikke til å glemme det med det første. Fra bukrigen starta kl. 11.13 og spesielt ikke etter at vi la inn vårt siste (og maks) bud kl. 12.25, med frist til 12.40. Jeg gikk til lunsj 12.30 og selvfølgelig, mens jeg er på do, av alle ting, 12.35, ringer megler... Og sier at budrunden hadde STOPPET! Med vårt bud som gjeldende!

Følelsen var fantastisk, alle sammen var i ekstase, jentungen kan ikke vente til vi skal flytte og tanken på å endelig få et eget hjem, er helt vanvittig. Men samtidig så er følelsen av å ha hoppa med begge beina uti en  kjempe gjeld, selvom man føler at det er verdt det, fordi man vil fortsette å betale "husleie", men denne gangen vil det bli på ens eget.

Men den vanskeligste biten var "glass-skåret" i det å skulle dele nyheten. Å fortelle dette til familien er alltid like stort, men dessverre så døde en av mine aller nærmeste for bare 1.5 måned siden, nemlig mormor.

Vi snakket mye med mormor om hvor mye vi ønsket oss hus, og at vi ikke fikk lån osv. Mormor var god å snakke med.
Men så skjer det tragiske at hun blir alvorlig syk og dør i løpet av noen dager...
Og typisk nok, 1 uke etter at hun døde, fikk vi lån. Og nå, endelig, fikk vi hus. Og igjennom hele gårsdagen ble jeg gang på gang fylt av et sterkt ønske av å ringe til mormor og fortelle henne dette....
Problemet er bare et at det er ingen i andre enden av telefonen. Og det gjør plutselig veldig vondt igjen....

Men men... Over til gleden igjen.... Til sommeren blir det flytting... I juli er ferien lagt opp for hele familien, med oppussing, pakking, vasking og innflytting i nytt hus, og deretter se om vi kan bli litt kjent i nabolaget før hverdagen kicker igang igjen...

Gjett om jeg gleder meg! Eget hus, tomt på nesten 1 mål, rolig og landlige omgivelser og huset/tomta, med veranda er åpen fra sør til nord, så vi har hele ettermiddagssola. Det skal bli fantastisk!

Mitt nye hus!!