Slange med medfølelse

Slangen som vanligvis ligger kveilet rundt halsen min og klemmer til ved en minste antydning til "selvopptatthet", har i dag sluppet litt taket. Jeg tror den har medfølelse med meg... Ellers så er den slått bevistløs av nummenheta jeg føler inni meg. Det er en av to, men det føles godt alikevel. Veldig befriende, å ikke være redd for å snakke om hvordan jeg føler det, jeg har til og med klart å snakke om meg og mine drømmer og ønsker. Min framtid!
Den som ligger langt på utsiden av skallet som er bygd opp rundt meg, som jeg ikke kan nå fram til, pga slangen!

Jeg har til og med satt ord på slangen. Forklart hvordan jeg opplever ting, oppfatter omverdenen, og tolker signaler... Og jeg har til og med opplevd følelsen av å bli forstått... Og respektert!

Det eneste jeg håper nå, er at slangen ikke slår tilbake med dobbel kraft, sånn at jeg angrer på alt jeg har sagt.
Selvom jeg fikk advart om det også... :)

Men jeg tror faktisk at jeg heller kanskje lærte noe av dette. Ble litt sterkere, fordi jeg opplevde en trygghet og imøtekommenhet ved å være åpen. Jeg ble ikke ignorert, kjefta på, bagatellisert eller avvist, jeg ble heller holdt rundt, respektert og omringet av kjærlighet.

Så hvis slangen hadde medfølelse, så takker jeg for det, men den gremmes nok nå.
Hvis den var svimeslått, så er jeg stolt av å ha utnyttet "fridagen" min mest mulig effektivt, og fått en lindrende effekt av muligheten.

Men jeg skulle alikevel vært foruten årsaken........................

Bølger.............

Jeg liker ikke bølger, de går opp og ned, helt uforutsigbart, hverken topper seg eller lander på akkurat samme plassen 2 ganger, og resultatet av bølgene kan variere sterkt fra gang til gang.... Alt fra avsløring av skjulte skatter til total ødeleggelse.

Sist stormen raste og bølgene satte sine spor, gikk det veldig opp og ned. I 6 mnd sleit vi med usikkerhet fra dag til dag, mens mamma lå på sykehuset og kjempa for livet; ville det gå bra? Hvis det var en bra dag, ville det vare? Og hvis det ikke varte, hvor ille ville det bli?
Det var den verste tiden i mitt liv ever, og det som gjorde at jeg selv traff asfalten så det sang etter... Fikk foreløpig varig mèn av det der...

Problemet nå er at bølgene har begynt å bevege på seg igien.
Denne gangen med mormor.
I løpet av de siste 4 ukene, har vi gått fra bra til dårlig, til dårligere, til bra til i dag........Kjempe dårlig!

Dessverre har ikke jeg lenger noe motstandskraft, jeg kan ikke lenger kjempe mot det jeg føler. Hvertfall ikke på langt nær samme måte som da mamma var syk. Og det er kanskje bra. Det gikk jo ikke så bra sist, mener jeg.

Så i dag gråter jeg... Mannen til mormor og alle hennes barn ble ringt etter av sykehuset for en time siden, fordi hun var så dårlig... Så nå sitter jeg bare og venter.......................
 

Egoist?

Egoisme er pr definisjon å sette seg selv og sine egne behov foran alle andre.

Jeg er livredd for å være egoistisk, for ingen liker jo ikke egoister, og jeg har angst for å bli for krevende...
Jeg klarer sjelden å be om noe eller fremheve mine egne behov og ønsker, men jeg er den første som stiller opp dersom andre ber meg om det. Det ligger i min natur å være der for andre, nærmest en livsoppgave! Og jeg gjør det med glede, sånn er det bare...

Alikevel har jeg blitt møtt med en annen tolkning av egoisme, noe som jeg ble ganske satt ut av.
Her har man over laaaaaang tid jobbet hardt for å stille alle andre foran, ikke være krevende eller i veien, rett å slett unngått å være egoistisk, og så får man beskjed om at man faktisk er utrolig egoistisk pga nettopp dette!!

Ved å ikke være åpen om drømmer, behov og følelser, gir man nemlig ikke av seg selv.
Egoisme kan også være å ikke dele, som her, ved å ikke dele seg selv!


Jeg føler at jeg også er direkte slem! Ved å ikke klare å prate om meg selv, klarer jeg heller ikke å imøtekomme andres behov som krysser mine. Hvertfall de behov som er vanskelig å gjennomføre pga det jeg forklarte litt her. Vil du noe jeg er redd for, betyr det at jeg må forklare, og.......... ja............ Da løper man av gårde med halen mellom beina og lar den andre stå igjen med sine ønsker, alene....

Men jeg vil jo ikke være egoist... Og jeg vil jo ikke være slem...

Nå er det (heldigvis) en stund siden ego-temaet, og det har skjedd en del siden da (tror jeg selv da), men jeg er fortsatt slem.

Jeg liker ikke dette her, og derfor skriver jeg dette.
Jeg veit hvor jeg vil hen, jeg bare gruer meg enormt til veien jeg må gå for å komme dit.

Livet som skeptiker

Det har ingen ting med religion eller livsstil å gjøre, men meg og mitt forhold til livet, meg selv og spesielt andre mennesker.

Det handler om et behov for å vite nøyaktig hvor man har folk hen, før man tør åpne kjeften, samtidig som man selv gjør alt man kan for å skjule sin egen usikkerhet. Opprettholde en fasade, være sterk og bære en maske rundt sjelen, så ingen ser hvor svak og liten man egentlig føler seg.
Å sitte i sosiale sammenhenger og smile, ha det gøy, hvertfall utad, og samtidig sitte og nærmest vente på at noen skjeller deg ut. Fortelle deg hvor dum du er, at du er "for mye", at du er helt ute osv.
Kanskje det er normalt, kanskje det er helt off, og at noen tenker at sånn er det bare noen ganger, men sånt må man tåle, ikke ta personlig o.l.

Men jeg er ikke sånn, jeg tar ting lett personlig, fordi noe i meg forteller meg at det er meg vedkommende ikke liker og ikke bare meningene mine. Du skal stå meg veldig nær dersom for å unngå dette. Og dessverre skal det lite til å havne der igjen.

For jeg stoler ikke på folk. Klarer ikke. Etter 9 år som "mobbeoffer" (jeg liker ikke det ordet, men har ikke noe bedre ord), 2 år med en psykopat, 2 år med en sykelig sjalu person og deretter mange år alene med barn, hvor jeg lærte meg å klare meg selv.

Og dette har gjort meg til en kameleon, jeg har en stygg tendens til å føle meg frem mot folk, observere og tolke folks reaksjoner, og på denne måten være slik som jeg føler at de forventer at jeg skal være.
Selvfølgelig gjør ikke dette saken bedre heller, for folk blir usikre på meg, som gjør meg mer usikker osv.

Vær deg selv, sier folk. Vis hvem du er, vær stolt av deg selv, du er unik bla bla bla.............
Joda... Det er så lett å si det, den vanskelige jobben består av å føle at den du er, er bra nok!
At du faktisk ikke er mislykket i alt du gjør, og at alle nederlag ikke bare bekrefter det du har visst hele tiden.
Og ikke minst, det å kunne ta i mot ros!

For er man skeptiker, så tror man jo ikke på noe, eller hva?

Dette er mitt speil!

Ny blogg og nye tanker.....
Eller forresten, kun ny blogg. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om hvordan ting skal være, se ut osv.
Så nå begynner jeg på nytt.... igjen!

Her kommer min utvikling, mine tanker, følelser og hvor det tar meg i livet.

Her kommer helt sikkert litt info om den nye sida som jeg og ei venninne skal opprette, masse klaging på design-utbedring som ikke kommer noen vei og utvikling/reklame for sida.

Dette er mitt speil!

I stedenfor å stå foran et speil for å manne meg opp, for å fortelle meg selv masse positive ting, for å prøve å gi meg selv styrke og støtte, så skriver jeg det her.