Slange med medfølelse

Slangen som vanligvis ligger kveilet rundt halsen min og klemmer til ved en minste antydning til "selvopptatthet", har i dag sluppet litt taket. Jeg tror den har medfølelse med meg... Ellers så er den slått bevistløs av nummenheta jeg føler inni meg. Det er en av to, men det føles godt alikevel. Veldig befriende, å ikke være redd for å snakke om hvordan jeg føler det, jeg har til og med klart å snakke om meg og mine drømmer og ønsker. Min framtid!
Den som ligger langt på utsiden av skallet som er bygd opp rundt meg, som jeg ikke kan nå fram til, pga slangen!

Jeg har til og med satt ord på slangen. Forklart hvordan jeg opplever ting, oppfatter omverdenen, og tolker signaler... Og jeg har til og med opplevd følelsen av å bli forstått... Og respektert!

Det eneste jeg håper nå, er at slangen ikke slår tilbake med dobbel kraft, sånn at jeg angrer på alt jeg har sagt.
Selvom jeg fikk advart om det også... :)

Men jeg tror faktisk at jeg heller kanskje lærte noe av dette. Ble litt sterkere, fordi jeg opplevde en trygghet og imøtekommenhet ved å være åpen. Jeg ble ikke ignorert, kjefta på, bagatellisert eller avvist, jeg ble heller holdt rundt, respektert og omringet av kjærlighet.

Så hvis slangen hadde medfølelse, så takker jeg for det, men den gremmes nok nå.
Hvis den var svimeslått, så er jeg stolt av å ha utnyttet "fridagen" min mest mulig effektivt, og fått en lindrende effekt av muligheten.

Men jeg skulle alikevel vært foruten årsaken........................