Verdens undergang og andre sarkasmer

Som en hver sekt som roper om dommedag og verdens undergang dersom man ikke følger diverse profetier, både "ekte" (les: fra bibelen) og andre mer suspekte profetier som fra intet blir offentliggjort av maktkåte sektledere, har mange tilsvarende problem med indre demoner, også kalt issues, angst, boaer, slanger o.l. og kan være ekstremt destruktive. De kan overta et menneskes liv totalt og bli altomfattende og ødeleggende, uten at det egentlig er det stakkars menneskets skyld, for det er veldig vanskelig å beskytte seg mot fiender innenfra.

Du kan jo selv tenke deg hvor lett det er å oppdage at du ikke kan stole på deg selv.
At det du føler, er feil, at det du tenker, er irrasjonelt og helt off. For det føles ekte, ikke sant?
Og der er jo det som er problemet, det føles virkelig!!! Og det kan i mange tilfeller være veldig vanskelig å skille mellom den faktiske virkelighet og den irrasjonelle virkeligheten som blir skapt av hodets nye sjef, den manipulerende og hjernevaskende sektlederen!
Denne tar over kommandoen, kommer med små hint om hva som er trygt og hva som ikke er det.
Den biter seg på deg med en ekkel følelse blandet med dårlig samvittighet dersom du gjør det motsatte av hva den vil, og overfaller deg med ro, trygghet og tilfredsstillelse dersom du gjør som den sier, og egentlig går rett i fella.
Og når du har gått i fella, setter den i gang for fullt. Den finner dine styrker og svakheter og bruker dem som spillbrikker på et brettspill.
Som en taktisk monopolspiller, som sakte, men sikkert kjøper opp gate etter gate, og sørger for at hvert skritt koster en formue, trekker denne også kort som inneholder dommedagsprofetier, trusler om verdens undergang (les: ditt liv) og andre personlige stikk.
Og selv sitter du der og tør ikke gjøre noe med dine egne brikker, for du veit at sjansen er STOR for at neste stopp vil koste DYRT!!!

Poenget her er at det er lett å la seg bli styrt av noe man tror er riktig, men at det alikevel går an å finne veien tilbake til den vanlige virkeligheten. Det er en skikkelig utfordring man må igjennom, å gjøre ting man føler er feil, å lukke ørene for disse demonene som sitter og forteller deg hva som er feil og hva som er farlig.

Men tenk på dette monopolspillet. Du sitter med få penger igjen, noen få eiendommer og står egentlig ved stupet, og føler at det beste du kan gjøre, er å spille safe. Men tenk deg at du bestemmer deg for at det ikke er så farlig å tape! (les: du dør ikke av å ta en sjanse!) Du utfordrer motspilleren og bruker ALLE pengene dine på å bygge på de eiendommene du har. Og plutselig opplever du at ved neste runde, havner motspilleren på DIN eiendom, og da ble det dyrt den andre veien!

Plutselig mister den store og sterke overmakten noe av sin autoritet. Du motbeviste den, den tok feil og du hadde rett!

Jeg gjorde det. Og det merkelige som skjedde da, var at min "sektleder" ble veldig inkonsekvent og selvomtsigende. Og det den kom med, var egentlig bare tåpelig! DEN ble totalt latterliggjort! For uansett hva den prøvde å si, så var den jo egentlig allerede motbevist. Den, og ikke minst jeg, visste at den tok feil! For det som er så spesielt med disse manipulerende hjernevaskerne, er at det meste går i sirkel. En veldig ensforma sirkel. Og alt ender i verdens undergang! Selvom denne allerede er avslørt som løgn.

Jeg har forstått en ting.
Da jeg var yngre, var jeg veldig opptatt av å lære ting på den harde måten. Jeg måtte prøve selv, uansett hva andre fortalte meg. Og jeg gikk på det meste med full giv.
Noe gikk bra, andre ting burde jeg kanskje skjønt at ikke var så veldig smart, men poenget var at jeg overlevde!
Men jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg basert mine utfordringer på forhåndsbestemte forutsetninger.
Jeg har tenkt, analysert, følt på et mulig resultat og tatt min avgjørelse deretter!
Jeg ble forsiktig... Altfor forsiktig!

Men hva er egentlig vitsen med det?
Veldig ofte blir min egen selvfølelse, eller manglende sådan, avgjørende. Jeg er usikker på meg selv, redd for å gjøre noe dumt, drite meg ut og redd for at andre skal se på meg som dum eller andre mindre positive ting.
Men hvorfor i helvette skal man ta seg så selv så jævla selvhøytidelig?
Man dør ikke av å drite seg ut, og egentlig driter man seg ikke ut så lenge man kan le av det selv!
Da blir det bare morsomt!

Så jeg har innsett at jeg må lære meg å le av meg selv. Og jeg må lære meg at de rundt meg ikke dømmer meg for den jeg er, de tar meg som den jeg er, men begynner å lure og stille (ubehagelige?) spørsmål dersom man plutselig endrer seg.

Og dersom jeg føler at jeg vil flykte fra noe, må jeg spørre meg selv hvorfor!!
Veldig ofte, dersom frykten er irrasjonell, så finner man ikke noe godt svar på det spørsmålet.
For de fleste svar inneholder for det meste "jammen, tenk om...." eller "Men, hva om....."

Bortkasta!
Det er faktisk ikke dommedag og verdens undergang selvom du driter deg ut!