Nesten litt stolt...

Haha!
Ja, kan du tro... For det er meg sjøl jeg er stolt av! Har man hørt noe så dumt! Jeg må jo faktisk flire litt...

Men... Altså... Det er ikke noen store greier, men jeg skrev jo tidligere at jeg hadde mine runder ang blogg vs dagbok o.l., og endte jo opp med å bestemme meg for å opprette min egen lille dagbok, som ingen kunne lese, men som jeg alikevel kunne skrive i.
Å det å skrive i et vanlig word-dokument, jeg mener, finnes det noe kjedeligere?
Var det jeg trudde....

Så svaret lå jo i nok en blogg...
Så da var jo spørsmålet HVOR? Og HVORDAN?
Jeg mener, en blogg er jo åpen! Og selvom man har en "ukjent" blogg, så kunne det jo plutselig hende at noen tilfeldigvis fant den og leste den! Og det var jo ikke meningen! Ikke i det hele tatt!

Men så... *poff*... Så falt svarene inn av seg selv - jeg eier jo et eget domene! Og på dette domenet kan jeg jo opprette blogg! Og her kan jeg jo lage adressen selv, OG det er ikke sånn som her på blogger, at man kan klikke rundt og lese tilfeldige blogger, for på mitt domene, er det jo kun JEG som er!!
Fantastisk!

Så da satte man i gang å jobbe med utviklingen av min egen dagbok-blogg. Og mens man satt der og klikka rundt og prøvde å skjønner noe, så fant jeg en liten innstilling som løste alle mine problemer på en gang:
- skjul for anonyme brukere
Jeg aktiverte denne, gikk inn på siden og det mest fantastiske åpenbarte seg:
- Siden var skjult, man kunne ikke lese et ord og for å komme inn, måtte man ha brukernavn og passord!!

Akkurat som en dagbok skal være!

Så da ble man faktisk stolt av seg selv!

Jada... Ganske ubetydelig egentlig, men alikevel... For meg føles det tilfredsstillende!

Happy week! :D

Vel overstått....

Ja, det er 17. mai det er snakk om... Endelig!
En av årets mest stressende dager er vel overstått og godt er det...
Makan til saueflokk, både unger i tog og feststemte begloere (les: de som stod og så på toget).

Jeg husker den gangen jeg gikk i 17. mai-tog.
Da man kom til ankomstplassen (der toget gikk fra), var fanene til skolene oppreist, slik at man faktisk så dem, og bak disse stod barn, med sine respektive lærere, på REKKE, enten 4 og 4 eller 6 og 6, bak sine hjemmelagde KLASSEFANER, slik at man lett kunne finne fram blant skoler, øvrige trinn og medelever.

Dagens togoppstilling er... uhm... totalt kaotisk! Mildt sagt!
Plassen minner mer om en overfylt innheining for sauer, fanene hang på halv tolv, eller som på skolen jeg lette etter, lå sammenrulla i armene på et lettere forvirra kvinnemenneske.
Så, når man går fra fanene og bakover, er alt bare et villt sammensurr. Du ser ikke forskjell på trinn eller skole, alle står om hverandre, og lærerne, som man egentlig regner med at er der sammen med sin klasse, glimter med sitt fravær, mens de heller har satt inn en villt fremmed vikar.

Og det samme problemet har man jo når man skal hente barna etter toget. Et like uoversiktlig "jorde" for stresset sau, samme lettere forvirra og tankeløse skolerepresentanter som pakker sammen skolefanen før foreldre i det hele tatt rekker å komme frem til møteplassen og vikarer for fraværsglimtende lærerem som har NULL kontroll på barna de har ansvar for, slik at de hovedsaklig står og ser forbauset på deg når du går på bort og spør etter et barn... "Barn? Ehm... tja.... hmmmmm...." - Betryggende!

Nei, takke seg til at man skal flytte fra byen og opp til et mindre sted, som har omtrent 10 ganger FÆRRE innbyggere, og skoletogene går lokalt, og en runde som starter OG slutter på skolen, og deretter avsluttes med aktiviteter for barna på skolen.
Ingen stresstråkking over halve byen, ingen kaotisk folkemasse samla på et sted, og til slutt, bare en 10 min gårtur fra skolen, så er man hjemme!

Hurra for vel overstått 17. mai!

Nytt design, nye muligheter

Etter en liten kreativ helomvending, noen runder med meg selv, masse tenking og forventning, har man da (helt plutselig) endt opp med et nytt design og ny giv!

Jeg føler meg veldig fornøyd nå, og kommer til å fokusere på gleder, positivitet, kjærlighet og håp!
Her skal man nyte livet og glede deg over alle de små tingene som dukker opp i hverdagen!
Og de store selvfølgelig, men de små gledene er viktig de også, da det er de som krydrer hverdagen. De store er færre og mer omfattende, og derfor mye lettere å få øye på!

________________________________________________________________

De små gledene er noe av det viktigste som finnes.
Evnen til å finne lykke i de små-små tingene. Et ord, en lukt, en sang, en følelse.

Det er de som former dagen, som gir oss lyst til å leve, gjør at vi står opp om morgenen.

________________________________________________________________

Det er viktig å lære seg å sette pris på denne evnen. Evnen til å glede seg over solen, over sine barn, over mannen sin, over det man har, å være stolt av seg selv (uten å gå over noen overdreven grense!), men det er viktig. Til og med noe å banalt som å glede seg over at man gleder seg!
Tenk deg å ikke ha denne evnen..... Hva ville vært motivasjon god nok til å stå opp om morgenen da?
Eller å leve i det hele tatt?

Jeg føler at det er en liten tankevekker.
Ja, livet går opp og ned, det kan være skummelt, endringer kan få oss til å føle oss utrygge og bakken kan skjelve under oss, men uten dette ville livet vært grått, uten forventning, uten muligheter til forbedringer, håp og nye gleder. For mennesker trenger forandring, hvis ikke, så kjeder de seg.

Så uansett hvor skumle og vanskelige forandringer kan være, så vil det alltid finnes noe å glede seg over.

Reorganisering

Da er en reorganisering i gang.
Nytt navn og nytt "konsept" (selvom en del vil bli det samme).

Jeg skal prøve å være flinkere til å skrive, nå som jeg ikke lenger føler at jeg utleverer meg :)

Blogging vs dagbok

Jeg begynner virkelig å lure på om blogging er noe for meg... Eller om jeg rett og slett skal begynne med noe så tullete som helt privat dagbok. Eller kanskje jeg skal bruke min helt ukjente og usøkbare blogg og skrive om mine "dagbok-ting" der og heller bare "fjase" her... Det er jo et godt alternativ egentlig...

Grunnen er at jeg er veldig tullete.
Jeg opprettet denne bloggen fordi jeg ville ha en mulighet til å skrive om alt som rører seg, om alle mine merkelige innfall og følelser, en plass å bruke som en buffer for meg selv, sånn at jeg kunne få ut alt jeg roter med av tanker og følelser, lest det etterpå og deretter kanskje klare å rydde ting litt på plass etter å ha reflektert fra en annen vinkel.
Derav tittelen på hele bloggen.

Men... Så var det et stort MEN egentlig.
Jeg syns sjøl at jeg er veldig rar og at alle mine tanker og følelser vil bli oppfattet som heeeeeeeelt på tur og at dem som evt. sitter i andre enden og leser, vil vurdere å ta kontakt med noen i hvite frakker.
Og da tør jeg jo ikke skrive noe!
Da blir jo alt pjattet mitt poengløst, fordi jeg skulle jo skrive om mitt rare indre, men mitt rare indre er veldig skummelt å skrive om.... Hvertfall hvis andre skal lese det...

Det er sikkert også en del av mitt "snill pike" syndrom... Fordi jeg vil jo ikke akkurat fremstå som en skikkelig tulling, men det er det jeg føler at jeg gjør dersom jeg skriver om meg og hvem jeg egentlig er og hva jeg føler og opplever...

Logisk nok er dette også grunnen til at det ikke blir skrevet så veldig mye om dagen... den siste tida er vel mer riktig. For her går det mye opp og ned. Mange berg og dalbane-sommerfugler, som i det ene øyeblikket er euforiske og i neste er super-skumle!

Og mye av grunnen er jo selvfølgelig de kjempe-endringene som ligger i lufta... eller rettere sagt i framtida.
Jeg liker ikke forandringer....
Grunnen til at jeg nevner det, er fordi jeg her om dagen fikk en kommentar om at jeg takla dette her veldig BRA! Men det er jo så feil som det går an!
Det er jo ikke bra bare fordi jeg ikke klager :p

Nei... Jeg må gå litt i tenkeboksen, muligens jeg vil benytte den andre "dagboka" mi framover i stede...
Jeg gjør jo dette for meg selv, og da... Da bør jeg egentlig ikke la andre styre....