Kan ting man har opplevd i tidligere liv påvirke den man er i dag?
Jeg vet mange ikke tror på tidligere liv og slike ting, men jeg tror at ikke "dette livet" er alt.
Og det finnes mange ting som peker på at man faktisk har levd før, og mange religioner snakker jo om liv etter døden, karma som påvirker hvordan ditt neste liv vil bli o.l, såkalt reinkarnasjon.
Det står litt om dette inn hos
Past Life Regression Academy , hvor de i tillegg ikke bare tar for seg tidligere liv, men også faktisk fortid. Hvor man kan hente fram "fortrengte minner" og andre ting som kan ha skjedd tidligere, som igjen har vært med å påvirke den man har blitt i ettertid.
Om man tror på slikt eller ikke, er et standpunkt hver enkelt måtte ta selv, men man kan jo ikke fornekte at man har en fortid, og hvis en slik terapiform kan hjelpe til å bearbeide gamle ting, så er vel ingen ting bedre enn det.
All ære til psykologer (for de som har noe tilovers for slike... jeg personlig har ikke det...), men har man glemt/fortrengt ting, så hjelper det lite å snakke om det. Man kan jo ikke akkurat snakke om ting man ikke husker... Men dette var en liten sideløper... Bye bye!
Tilbake til regresjon og tidligere liv, så ville jeg egentlig bare fortelle min egen lille erfaring på dette området.
For jeg tror på slikt, oppvokst i en alternativ familie som jeg er, og videre er jeg opplært innen sjamanhealing, driver med tarot, pendel og andre krystaller m.m.
Da havner man naturlig nok innom regresjon også. En av mine opplevelser fant sted bl.a. under min opplæring innen sjamanhealing, hvor tanken bak går ut på at dersom man opplever traumatiske ting i livet, legger man igjen en bit av sin sjel her, og denne biten følger ikke med videre, men vil gi deg et evig sår. Healingen går da ut på å dra tilbake for å finne denne biten og la såret få gro igjen.
Uansett, den reisen var en opplevelse i seg selv, men ikke den jeg vil fortelle om, for jeg hadde en annen en, som jeg vil fortelle om.
Jeg lå på en behandlingsbenk og skulle på min første reise bakover. Lyden av en sjamantromme dundret i hodet mitt, i takt med pulsen min, og jeg følte at jeg fløy på usynlige vinger, bort fra benken og rommet jeg var i, det eneste som var konstant, var denne lyden.
Jeg dro bakover i tid, jeg visste det uten å egentlig vite det, hvor jeg havnet i et fremmed landskap, og følte meg som en fremmed, men alikevel kjent, person. En taterkvinne, en såkalt "klok kone", en man fryktet, men samtidig benyttet seg av i vanskelige situasjoner.
Jeg var hele mitt liv blitt jaget for den jeg var, mine foreldre sendte meg vekk for min "sikkerhet", til min bestemor, allerede i ung alder, og her fikk jeg lære alt jeg "ikke burde kunne". Men allerede etter noen få år, fikk myndighetene nyss om oss og min bestemor sendte meg av gårde. Folk anga oss over en lav sko, vi var kjekke å ha, men langt i fra ønsket. Folk som oss skulle helst vært utryddet, vi var en trussel!
Så da var jeg på flukt igjen, sendt av avslørt av folk jeg stolte på og utstøtt pga den jeg var.
Hele livet mitt var slik. Hele tiden på flukt, ensom og redd for å avsløre meg selv, redd for å bli jaget, forfulgt og kanskje drept fordi jeg var MEG!
Og selvfølgelig var det slik det endte. Jeg ble avslørt, jeg ble forfulgt og jeg ble jaget. Ut på en skrent, ved havet, uten muligheter til å komme unna. Men de drepte meg ikke, den gleden ville jeg ikke gi dem....
Jeg hoppet selv!
Poenget mitt med denne historien, er at jeg kjenner meg igjen i dag.
Ikke på den måten at jeg blir jaget og forfulgt i dag, men fordi denne frykten på mange måter sitter igjen.
Jeg kjenner at jeg blir redd for å vise hvem jeg egentlig er, føler frykt for fremmede, kanskje de vil dømme meg om de visste, jeg er livredd for å stole på folk, selv mine nærmeste, for frykten for å bli dolket i ryggen, den sitter i, og mange andre følelser, som i dag ikke egentlig ikke er logiske, men som alikevel er der... Langt der inne ligger de samme følelsene jeg opplevde på min reise bakover.
Hvorfor?
Kanskje regresjon ikke er så dumt alikevel?!
