Det handler om et behov for å vite nøyaktig hvor man har folk hen, før man tør åpne kjeften, samtidig som man selv gjør alt man kan for å skjule sin egen usikkerhet. Opprettholde en fasade, være sterk og bære en maske rundt sjelen, så ingen ser hvor svak og liten man egentlig føler seg.
Å sitte i sosiale sammenhenger og smile, ha det gøy, hvertfall utad, og samtidig sitte og nærmest vente på at noen skjeller deg ut. Fortelle deg hvor dum du er, at du er "for mye", at du er helt ute osv.
Kanskje det er normalt, kanskje det er helt off, og at noen tenker at sånn er det bare noen ganger, men sånt må man tåle, ikke ta personlig o.l.
Men jeg er ikke sånn, jeg tar ting lett personlig, fordi noe i meg forteller meg at det er meg vedkommende ikke liker og ikke bare meningene mine. Du skal stå meg veldig nær dersom for å unngå dette. Og dessverre skal det lite til å havne der igjen.
For jeg stoler ikke på folk. Klarer ikke. Etter 9 år som "mobbeoffer" (jeg liker ikke det ordet, men har ikke noe bedre ord), 2 år med en psykopat, 2 år med en sykelig sjalu person og deretter mange år alene med barn, hvor jeg lærte meg å klare meg selv.
Og dette har gjort meg til en kameleon, jeg har en stygg tendens til å føle meg frem mot folk, observere og tolke folks reaksjoner, og på denne måten være slik som jeg føler at de forventer at jeg skal være.
Selvfølgelig gjør ikke dette saken bedre heller, for folk blir usikre på meg, som gjør meg mer usikker osv.
Vær deg selv, sier folk. Vis hvem du er, vær stolt av deg selv, du er unik bla bla bla.............
Joda... Det er så lett å si det, den vanskelige jobben består av å føle at den du er, er bra nok!
At du faktisk ikke er mislykket i alt du gjør, og at alle nederlag ikke bare bekrefter det du har visst hele tiden.
Og ikke minst, det å kunne ta i mot ros!
For er man skeptiker, så tror man jo ikke på noe, eller hva?
Hei.
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og det er veldig vondt. Vi skrev litt på Boablogg, og jeg håper du tok til deg ordene jeg skrev til deg. Jeg har vert der, og er der enda. Så det jeg skriver er ikke bare ei saftig suppe av svada.
Jeg er veldig glad for at du har opprettet deg en blogg, slik at du kan tømme hjertet og hodet gjennom tastaturet. Det er helt utrolig hvor mye det hjelper å skrive om det. Skrive generelt!
Tenker å følge bloggen din, og håper og tror jeg vil være vitne til forandringer, at du får det bedre =)
Jeg satte veldig pris på det svaret du ga, og jeg tror absolutt ikke at du skriver svada.
SvarSlettJeg tror nemlig at man må ha vært der selv for å kunne forstå :)
La oss håpe på en forandring til det bedre!
Har masse håp og drømmer som begynner å mase, så derfor er jeg her. For jeg klarer jo ikke prate, for pokker! Så jeg må øve meg... For hvordan eller skal jeg få realisert disse tingene?
Men jeg følger deg også. Nettopp fordi du selv er der du er, samtidig som du har tatt tak og jobbet deg oppover!
Kjenner meg godt igjen i dette innlegget. Nå skal ikke jeg si så mye, siden du kjenner meg ganske godt, men du vet jo hvor mye usikkerhet jeg har etter ett stk forhold fra helvete for noen år tilbake som har ødelagt ganske store deler av meg og min selvsikkerhet. Det er ikke lett å jobbe med uansett hva folk sier om deg... Livet er ikke så enkelt som folk skal ha det til desverre..!!
SvarSlettJa, jeg kjenner til det meste der, Savira.
SvarSlettOg du kjenner mine historier.
Men som jeg pleier å si, livet er som en dans på roser....... Problemet er bare alle tornene, som har en tendens til å være ganske vonde å tråkke på. :)